Planen for Jeju var egentlig å slappe av på stranden og ikke gjøre stort mer enn det, men da vi først var framme, ble vi raskt enige om at vi også måtte opp på toppen av Hallasan, som med sine 1947 meter er det høyeste fjellet i Sør-Korea.
Ingen av oss hadde tatt med turklær, men AC har bodd i Norge såpass lenge at det meste hun eier passer til friluftsliv. For min del var det litt annerledes, for det eneste jeg kunne stille med var joggesko og treningsbukser, men AC mente det fikk holde.
Vi bestilte en taxi som hentet oss ved hotellet på Hyeopjae Beach klokken halv sju om morgenen, slik at vi kunne starte turen rett etter soloppgang. Planen var å gå opp Seongpanak Trail og ta Gwaneumsa Trail ned igjen, så vi fikk sett litt forskjellig. Turen var på rundt atten kilometer totalt, nok egentlig litt for langt for oss, men vi hadde sett at det fantes et hvilepunkt underveis, Jindallaebat, hvor man kunne kjøpe forsyninger og ta en pause.
Da taxien kom fram til foten av fjellet, begynte det å regne. Jeg kjøpte derfor et stort blått regnslag i butikken ved inngangen til Seongpanak Trail. Det så mest ut som en søppelsekk, og jeg følte meg som en mutant-smurf, men det skulle vise seg å være en veldig god investering.
Den første delen av turen gikk ganske greit, og vi klarte til og med å gå forbi noen koreanske turgåere. Rundt halvveis ble det derimot mye tyngre, med lange og bratte partier av stein og trapper, og fra da av var det vår tur til å bli tatt igjen.
Da vi nådde Jindallaebat blåste det kraftig, og regnet hadde ikke gitt seg. Skoene våre var gjennomvåte, føttene verket, og ACs iPhone hadde takket for seg. Vi skyndte oss inn i hytta for å varme oss med en bolle nudelsuppe mens vi vurderte situasjonen. Det fristet lite å gå ut i regnet igjen, men ingen av oss hadde lyst til å gi opp, så etter å ha kjøpt alt av sjokolade og energidrikker vi kunne bære, fortsatte vi mot toppen.
Den siste delen av turen var virkelig tung. Det var ingen trær til å skjerme for vinden, og det blåste så mye at jeg var redd for at jeg og smurfedrakten min skulle blåse av fjellet. På et vis klarte vi likevel å komme oss helt opp, men tåken var så tett at vi ikke engang kunne se Baengnokdam, innsjøen som ligger i krateret på toppen av Hallasan. På et tidspunkt mistet jeg også AC av syne, men heldigvis var det blå regnslaget mitt lett å få øye på. Det som skulle vært dagens høydepunkt, ble egentlig litt antiklimaks, så etter noen raske bilder begynte vi på nedturen.
Vi var både våte og slitne da vi startet nedstigningen, og det virket som om fjellet aldri tok slutt. Det meste av veien ned gikk i stillhet, mens vi begge hadde nok med å sette den ene foten foran den andre. Jeg tok bilder underveis med iPhonen, men vi stoppet sjelden opp for å virkelig se oss rundt, noe som egentlig var synd, for særlig den siste delen av ruten var utrolig vakker med lavaformasjoner, kløfter og små elver.
Da vi endelig kom tilbake til hotellet, sov vi tolv timer i strekk og våknet med slitne føtter og støle muskler. Underveis hadde vi begge vært ganske lei både fjellet og været, men da vi så bildene etterpå, gikk det opp for oss hvor vakkert det faktisk var der oppe, tross regn og vind. Og det er ganske utrolig å tenke på at vi faktisk gikk hele veien opp på egen hånd. Jeg er veldig glad for at vi gjorde det, og skulle jeg gjøre det igjen, eller om du planlegger å prøve selv, har jeg samlet noen tips og råd basert på våre erfaringer, som du finner her.
Min guide til å bestige Hallasan – Sør-Koreas høyeste fjell
