På flyplassen i Hong Kong sørger jeg alltid for å stikke innom Crystal Jade. Restauranten ligger rett etter bagasjeutleveringen, så den er vanskelig å gå glipp av – og etter en lang flytur finnes det knapt noe bedre enn en rykende varm bolle med lamian og et par xiao long bao. Det har etter hvert blitt en liten tradisjon. Uansett når jeg lander, eller hvor trøtt jeg er, er Crystal Jade alltid mitt første stopp.
Crystal Jade er en restaurantkjede fra Singapore med flere ulike konsepter under samme paraply, men det er La Mian Xiao Long Bao-restaurantene de fleste tenker på når de snakker om Crystal Jade. Som navnet antyder, er det nudler (lamian) og soup dumplings (xiao long bao) som står i fokus. Jeg bestiller alltid Dan Dan La Mian – nudler i en kremet, krydret peanøttsaus. Og selvfølgelig ble det også en runde xiao long bao, for det er Crystal Jade virkelig gode på. Enkelte vil til og med påstå at deres XLB slår Din Tai Fung sine, men jeg synes begge leverer. Xiao long bao på Crystal Jade er riktignok litt større og ikke fullt så fotogene, men større dumplings betyr mer suppe – og det er jo aldri feil 🙂
På flyet til Hong Kong sist gang satt jeg ved siden av en dame fra byen. Hun reiste sammen med familien sin, og fortalte at de pleide å dra til Sapporo på skiferie. Men de siste årene hadde det blitt så dyrt å stå på ski i Japan, og i tillegg måtte man ofte bestille veldig tidlig for å få plass.
Derfor hadde de i år valgt å dra til Korea i stedet. Hun trodde jeg var koreansk, og lurte på om jeg visste hvordan åpningstidene på fornøyelsesparken Lotte World så ut under Seollal. Det kunne jeg dessverre ikke hjelpe henne med, men samtalen gled over i noe helt annet – nemlig det å være adoptert. Hun hadde nemlig adoptert en liten gutt fra Hong Kong, men hadde ennå ikke fortalt ham at han var adoptert, og hun ville gjerne høre når jeg syntes det kunne være et godt tidspunkt å fortelle det på.
Foreldrene mine har aldri lagt skjul på at jeg er adoptert. Det hadde kanskje vært vanskelig uansett, siden vi ikke akkurat ligner på hverandre. Men de har alltid gjort sitt beste for å vise meg og søsteren min hvor mye de ønsket seg nettopp oss. Helt fra vi var små pleide bestemoren min å fortelle en godnatthistorie om hvordan vi kom flyvende i et kjempestort fly hele veien fra Korea, og hvor glade alle var da vi endelig kom til Danmark. Jeg synes det var en veldig fin måte å si det på – men det er jo forskjellig fra familie til familie hvordan man best gjør det.
PS: Jeg har ikke alltid vært en sånn person som snakker med sidemannen på flyet. Snarere tvert imot – i mange år var jeg notorisk usosial. Dere vet, typen som raskt finner frem hodetelefonene og later som hun sover. Men de siste årene har det faktisk endret seg – noen ganger er det til og med jeg som starter samtalen, hvis personen ved siden av virker hyggelig og trivelig.
Hva med dere? Pleier dere å prate med sidemannen på flyet?
