Jeg hadde lest mye om rismarkene i skråningene i Tegallalang nord for Ubud. Samtidig virket det som en skikkelig turistfelle, så jeg var litt usikker på om det egentlig var verdt turen. Men så så jeg alle de vakre bildene på Instagram. Turistfelle eller ikke – jeg måtte dit.
Jeg sto opp veldig tidlig (alarmklokken ringte 05:30) for å komme meg ut til rismarkene før alle de andre turistene. Og det var en veldig god idé, for da vi kom fram, var det helt folketomt. Sjåføren min tilbød seg å bli med meg rundt, for som han sa: han hadde fått litt mage og trengte å røre på seg. Han fortalte også at han ofte sto opp tidlig for å gå seg en tur i rismarkene og nyte den friske luften og stillheten før arbeidsdagen begynte.
Ingen av oss var spesielt godt kledd for turen, og vi må ha sett ganske morsomme ut der ute i rismarkene tidlig om morgenen. Sjåføren i flipflops og jeg i silkekjole og et par Toms. Ikke akkurat ideelt, spesielt siden skråningene var bratte og morgenduggen gjorde det ganske glatt enkelte steder.
Sjåføren fortalte at det dyrkes ris året rundt, og at syklusen er på omtrent seks måneder inkludert en måned hvor markene hviler etter innhøsting. Avkastningen avhenger av vær og vind, men under gode forhold kan et rismark gi rundt 50 kilo ris. På turen vår så vi flere steder en liten hvit blomst. Han husket ikke hva den het, men forklarte at den var god mot røde og irriterte øyne.
Jeg spurte om det fantes slanger – og ja, det gjorde det. Men de var redde for mennesker, så det skulle ikke være noe problem, sa han, før han ba meg gå først. Hmm. Heldigvis holdt slangene seg unna, og de eneste krypene vi så var noen ganske hissige maur som klatret opp og bet meg på leggene.
På vei tilbake stoppet vi ved et utsiktspunkt og ventet på at solen skulle titte frem over åsene. Da den omsider gjorde det, var det så vakkert at jeg nesten fikk tårer i øynene. En fantastisk avslutning på en nydelig morgen, og et av mine aller beste minner fra Bali.
Hvis dere skal besøke rismarkene, kan jeg varmt anbefale sjåføren min. Og nei, jeg får ikke betalt for å si det. Han var bare en veldig hyggelig fyr som delte raust av sin kunnskap om Bali, og det som bare skulle vært en kjøretur, ble en av de beste guidede turene jeg har vært med på.
Han fortalte mye om livet på Bali. Om hvordan folk ofte spiser suppe til frokost, kjøpt fra små boder langs veien, og om den populære retten Babi Guling – en helgrillet pattegris. Jeg sa at “guling” høres litt ut som når utlendinger prøver å si “kylling” på dansk, og det syntes han var ganske morsomt. Babi Kulling. Dessverre har jeg rotet bort visittkortet hans, så det blir litt vanskelig å finne ham igjen, men han pleier å holde til oppe i krysset mellom Jl. Raya Pengosekan Ubud og Jl. Monkey Forest. Forhåpentligvis dukker visittkortet opp når jeg kommer hjem og får pakket ut.
