Jeg er ikke alltid den raskeste når det gjelder å forvandle reisene mine til blogginnlegg, men akkurat dette innlegget om turen min til Cuba må være det som har tatt aller lengst tid. Er dere klare?

Tilbake i 2006 (!) dro jeg på en kort tur til Cuba. Det var en sånn spontanreise uten plan og uten guidebok, og sannsynligvis en av de mest kaotiske reisene jeg noen gang har vært på. Hvis du vurderer å besøke Cuba, anbefaler jeg en litt mer strukturert tilnærming.

Flyet mitt var forsinket, så jeg mistet forbindelsen i Paris og kom fram til Havana en dag senere enn planlagt. Jeg fikk ikke tak i personen jeg hadde booket casa particular (homestay) hos, så jeg endte opp på et av de statlige hotellene i stedet. Det ble litt av en opplevelse – med både veggedyr og hermetisk spaghetti til frokost.

I flyplassen spiste minibanken MasterCardet mitt, så jeg ble sittende der i to timer og vente på noen som kunne åpne maskinen og hente ut kortet. De sa at det skjedde ofte, spesielt med kort utstedt i USA. Ingen unnskyldning, bare et stort smil.

Den første kvelden dro jeg til Casa de la Musica, en kjent salsaklubb i Havana. På den tiden danset jeg faktisk salsa i Sverige (ja, det gjorde jeg), så jeg gledet meg virkelig til å oppleve stedet. Og det ble en kjempefin kveld, men på et tidspunkt mistet jeg kameraet mitt på gulvet, og det lille minnekortet falt ut. Å prøve å finne det på et fullt dansegulv var mildt sagt håpløst, så jeg bestemte meg for å komme tilbake dagen etter og ba personalet om å holde øynene åpne når de gjorde rent.

Dessverre dukket minnekortet aldri opp igjen, og jeg kunne bare lagre noen få bilder på kameraet – så bildene du ser her i innlegget er de eneste jeg har fra turen min til Cuba.

En av dagene gikk jeg rundt i Havana og møtte en hyggelig lokal fyr som snakket veldig godt engelsk. Han fortalte hvor vanskelig det var for ham og kona å få tak i mat til den nyfødte sønnen deres, og lurte på om jeg kunne hjelpe ham med å kjøpe morsmelkerstatning. Klart jeg kunne det, men inne i butikken viste det seg at “litt morsmelkerstatning” plutselig betydde en hel haug med melkepulver og en masse andre babygreier til en samlet sum på 300. Det var da jeg skjønte at jeg sannsynligvis holdt på å bli lurt. Jeg sa høflig, men bestemt, at han kunne få to poser – ikke mer. Og det var slutten på det vennskapet.

En annen dag dro jeg på rommuseum sammen med en gruppe russiske turister. Det var rikelig med smaksprøver underveis, så det tok evigheter før russerne hadde smakt seg gjennom hele museet. Da vi kom ut igjen, var det mange røde fjes, og jeg er ganske sikker på at flere av dem våknet med solide tømmermenn dagen etter.

Det var en virkelig uforglemmelig tur, og det var i Havana jeg for første gang begynte å leke med tanken på å starte en reiseblogg. Det skulle riktignok ta fem år før jeg kom ordentlig i gang – og ytterligere ti før jeg fikk blogget om akkurat denne turen. Takk for tålmodigheten 🙂