Planen for Jeju var egentlig å ligge på stranden og slappe av, men da vi først kom frem, ble vi fort enige om at vi også måtte opp på toppen av Hallasan, som med sine 1950 meter er det høyeste fjellet i Korea.

Ingen av oss hadde pakket med turtøy, men etter å ha bodd i Norge i flere år, har AC etter hvert en garderobe som i stor grad er tilpasset utendørsaktiviteter. For min del var det litt verre – det beste jeg kunne stille med var joggesko og treningstights. AC mente likevel at det fikk holde.

Vi bestilte en taxi som hentet oss ved hotellet på Hyeopjae Beach klokken 06:30, så vi kunne begynne oppstigningen rett etter soloppgang. Planen var å gå Seongpanak-trail opp og Gwaneumsa-trail ned, slik at vi fikk sett litt forskjellig. Turen var på rundt 18 kilometer, noe som kanskje var i lengste laget for oss, men vi hadde sett at det fantes et shelter underveis, Jindallaebat, hvor man kunne kjøpe forsyninger og ta en pause.

Da taxien slapp oss av ved foten av fjellet, hadde det begynt å regne. Jeg kjøpte derfor et stort blått regnslag i butikken ved inngangen til Seongpanak-trail – det så ut som en søppelsekk, og jeg følte meg som en mutant-smurf, men det skulle vise seg å være en ganske god investering.

Den første delen av turen gikk forholdsvis greit, og vi passerte til og med noen koreanske turgåere på veien opp. Men omtrent halvveis ble det betydelig tyngre, med lange og bratte partier, vekselsvis trapper og steiner, og fra da av var det vår tur til å bli forbipassert.

Da vi nådde Jindallaebat blåste det kraftig, og regnet hadde ikke gitt seg. Skoene våre var våte, føttene begynte å verke, og ACs iPhone hadde tatt kvelden. Vi skyndte oss inn for å kjøpe en bolle nudelsuppe og vurdere situasjonen. Det fristet lite å gå videre i regnet, men samtidig var det ingen av oss som hadde lyst til å snu. Så etter å ha hamstret alt av sjokolade og energidrikker vi kunne bære, fortsatte vi mot toppen.

Den siste etappen var virkelig tøff. Trærne forsvant, og vinden pisket mot oss. Jeg var livredd for at jeg og smurfe-antrekket mitt skulle blåse av fjellet. Men på et eller annet vis kom vi oss helt opp – bare for å oppdage at det var så tett tåke at vi ikke kunne se Baengnokdam, innsjøen i krateret på toppen av Hallasan (en gammel vulkan). På et tidspunkt klarte jeg heller ikke å finne AC, men heldigvis var det lett å få øye på mitt blå regnslag. Det som skulle være turens høydepunkt, føltes mest som et antiklimaks, så vi tok noen bilder og begynte straks nedstigningen.

Vi var både søkkvåte og utmattet da vi startet på veien ned igjen, og det føltes som om fjellet aldri tok slutt. Stort sett foregikk nedturen i stillhet – vi hadde mer enn nok med å sette ett bein foran det andre. Naturen vi passerte var nydelig, men vi hadde ikke energi til å stoppe opp og ta det inn. Litt synd, egentlig, for spesielt den siste delen av Gwaneumsa-stien var utrolig vakker, med lavaformasjoner, små juv og bekker.

Da vi kom tilbake til hotellet sov vi i 12 timer i strekk og våknet med såre muskler og trette bein. Underveis i turen hadde vi mest lyst til å forbanne både fjell og værguder, men da vi så bildene jeg hadde tatt med iPhonen, innså vi hvor vakkert det faktisk hadde vært – til tross for regn og vind. Og det er noe ganske rått med å ha kommet seg helt opp dit ved egen hjelp. Jeg er veldig glad for at vi gjorde det. Men skulle jeg gjort det igjen (eller om du vurderer å gjøre det samme), har jeg samlet noen tips og råd nedenfor, basert på våre erfaringer:

Tips til deg som vil gå Hallasan:

Følg med på værmeldingen
Det er ganske surt å gå 12 km oppover bare for å oppdage at det er så tett tåke på toppen at man ikke ser noe som helst.

Stå opp med sola
Hiking på Hallasan er kun tillatt i dagslys, og det finnes ingen overnattingsmuligheter inne i parken. Du må starte tidlig og passere visse sjekkpunkter innen gitte tidspunkt for å få gå helt til toppen. Regn med å bruke minst 8 timer totalt, avhengig av hvilken rute du velger.

Kjenn dine egne grenser
Vi fikk nok begge litt «summit fever» og var fast bestemt på å nå toppen. Men når man er sliten, øker risikoen for å snuble og skade seg. I ettertid ser vi at vi kanskje burde ha snudd ved Jindallaebat.

Flere av mine koreanske venner har fortalt at mange forbereder seg i flere måneder før de går Hallasan. Mens AC har solid turerfaring, var min egen «opptrening» begrenset til noen yogatimer på Bali uka før. Ikke helt det samme.

Kle deg riktig
Vi humret litt av de eldre koreanerne som så ut som de skulle bestige Mount Everest – men den som ler sist, ler best. Skikkelig utstyr hadde gjort turen mye mer komfortabel. Når det regner, gjelder vanntett fra topp til tå. Og gode tursko er gull verdt – stiene blir glatte. Husk også at været på toppen kan være helt annerledes enn nede ved foten.

Husk proviant
Det finnes noen hytter underveis, men kun ved Jindallaebat kunne vi kjøpe mat og drikke. Jeg ble mye mer sulten enn forventet, så pakk med deg rikelig med snacks og vann. Det er ingen søppelkasser i parken, og det er strengt forbudt å etterlate avfall – ta derfor med en plastpose til tomme flasker og emballasje.

Ta en selfie!
Når du når toppen, må du huske å dokumentere det! Da er du nemlig kvalifisert til å få et diplom, som du kan laste ned på nett hvis du laster opp bildebevis.