Norge: Min Guide til Preikestolen - Tips og Gode Råd

En tidlig septembermorgen kjørte AC og jeg fra Stavanger med kurs mot Preikestolen. Vi hadde vært innom en kiosk i byen og kjøpt proviant: Kvikk Lunsj (norsk sjokoladekjeks, litt som KitKat), IFA-pastiller (salte lakrispastiller, skikkelig gode!) og hver vår liter eplejuice. Så var vi klare for tur.

Vi begynte å gå rundt klokken 11 og nådde toppen rett før 14. Det tok lengre tid enn forventet, for vi stoppet ofte for å ta bilder, drikke juice og spise lakris. Det var så mange vakre steder langs stien at det føltes naturlig å ta pauser og bare nyte omgivelsene. Jeg fikk en vannblemme halvveis, men AC hadde med plaster, så vi kom oss videre.

Selve turen er rundt 8 km tur-retur, og den offisielle vanskelighetsgraden er “moderat”. Jeg er ingen dreven fjellgeit, og enkelte partier var ganske krevende – spesielt der man må klatre over store steiner – men det ble aldri for vanskelig. Hvis man er vant til korte turer i lavlandet, vil Preikestolen kunne oppleves som middels krevende (og litt nervepirrende). Spesielt fordi det er få sikringer og gjerder – i Norge forventes det at folk passer på seg selv og holder god avstand til kanten.

Når man står på toppen av Preikestolen føles det som om man står på toppen av verden. Du er 604 meter over Lysefjorden, og utsikten er spektakulær. Det er uten tvil en av de vakreste fotturene jeg har gått, og er du i nærheten og formen tillater det, så anbefaler jeg turen på det varmeste.

På vei ned var vi slitne, og da vi kom tilbake til startpunktet, gikk vi rett til restauranten ved parkeringsplassen. Vaflene. Jeg sier bare det. Jeg har aldri smakt en vaffel som smakte så godt!

Navnet Preikestolen betyr “prekestol” på norsk, og det gir veldig mening når man ser fjellformasjonen for første gang. Den flate toppen og de loddrette sidene får det hele til å ligne en gigantisk prekestol som ruver dramatisk over fjorden. Navnet skal ha blitt gitt på slutten av 1800-tallet av en lokal lærer og fjellklatrer som syntes klippen minnet om nettopp det – og navnet har blitt værende siden.

Preikestolen har lenge vært et kjent turmål i Norge, men det var først de siste årene at stedet ble virkelig kjent internasjonalt. I 2018 dukket det ikoniske platået opp i Mission: Impossible – Fallout, hvor Tom Cruise henger ut over kanten i en av filmens mest nervepirrende scener. Ironisk nok ble scenene ikke filmet på selve Preikestolen, men det endrer ikke på at utsikten her oppe er akkurat like spektakulær i virkeligheten som på film.

Tips til turen til Preikestolen:

Når: Høysesongen (juli–august) kan være veldig travel. Vi var der i september, og det var fortsatt mange folk, spesielt midt på dagen. Vil du ha det litt roligere – start tidlig, helst før klokken 9.


Vær: Unngå å gå i regnvær. Steinene blir glatte og utsikten forsvinner uansett i tåka. Sjekk værmeldingen og planlegg deretter.


Utstyr: Du trenger ikke avansert turutstyr, men gode tursko med ankelstøtte er en veldig god idé. Regnjakke og klær i lag-på-lag anbefales, siden været kan skifte raskt.


Mat og drikke: Det er restaurant og kiosk ved parkeringsplassen, men ta gjerne med snacks og vann – og noe mer mat enn bare sjokolade og juice, tro meg.


Parkering: Parkering koster 275 NOK (2025-pris). Du betaler når du kjører ut igjen. Camping er ikke tillatt.
Toaletter: Det er toaletter ved starten. Ikke underveis.


Tid: Selve turen tar 2–3 timer opp og 1,5–2 timer ned, avhengig av tempo og pauser.

0 FacebookTwitterPinterestThreadsBlueskyEmail

Barney Greengrass! Det var her jeg for aller første gang spiste en Lox & Cream Cheese Bagel, og siden den gang har jeg vært en trofast gjest hver gang jeg har vært i nabolaget.

Selv om Barney Greengrass både er fantastisk og full av historie, har stedet aldri blitt en turistmagnet på nivå med Russ & Daughters nede på Lower East Side. I stedet har de en lojal lokal kundebase, og det er så godt som alltid fullt i det lille kafeteriaet som ligger i tilknytning til delien.

Barney Greengrass går under kallenavnet The Sturgeon King, og om du liker røkt stør, så får du det ikke bedre enn her. Stør er jo ikke noe vi spiser så mye av i Norge, men det smaker faktisk veldig godt – og om du liker annen røkt hvit fisk, vil en bagel med stør helt sikkert være en innertier. Hvis ikke, så er laksen fra Nova Scotia et trygt og alltid velsmakende valg. Jeg klarer aldri helt å bestemme meg for om jeg synes Nova-laksen er best hos Russ & Daughters eller hos Barney Greengrass, men det er ingen tvil om at begge steder er i en klasse for seg i New York.

Servicen er rett på sak, helt i ekte New York-stil, og fri for unødvendig småprat. Regningen trenger du ikke å be om – den kommer garantert på bordet før du er ferdig med å spise, når de synes du har sittet lenge nok 🙂 Men alt skjer med et glimt i øyet som avslører at de egentlig synes det er ganske hyggelig at du er der.

Barney Greengrass, 541 Amsterdam Avenue (between 86th & 87th Street), Upper West Side, New York

0 FacebookTwitterPinterestThreadsBlueskyEmail
Polly, breakfast in Copenhagen

Jeg rakk akkurat innom Polly på Gl. Kongevej for frokost, og det var skikkelig hyggelig. Kaféen er lys og innbydende, med en laidback stemning, og menyen bød på flere av de klassikerne jeg alltid faller for.

Jeg bestilte avokado med chorizo, eggs royale med laks, en skål yoghurt med granola og litt grønt på toppen, grønn juice og kaffe. Avokadotoasten traff blink, og yoghurten var frisk og god. Dessverre var hollandaisesausen til eggs royale altfor salt – som i skummelt salt – og det ødela litt av opplevelsen. Jeg tok én bit og ga opp.

Men feil kan skje, og det ble håndtert veldig bra. Personalet var oppmerksomme og fikset det med en gang. Jeg fikk en ny drikke som kompensasjon, helt uten styr, og det minnet meg egentlig bare på hvor mye god service betyr – særlig når ting løses raskt og uten drama.

Alt i alt en god opplevelse, og jeg kunne absolutt tenke meg å komme tilbake. Neste gang holder jeg meg nok til avokadomaten og yoghurten – den kombinasjonen slår sjelden feil.

Polly, Gl. Kongevej 96, 1850 Frederiksberg

0 FacebookTwitterPinterestThreadsBlueskyEmail
Japan: Hamamatsu Unagi Pie

Da min venninne Rieko fra Japan var på besøk, hadde hun med seg masse fine gaver. Blant de mer eksotiske var en pakke Baby Foot (fantes ikke i Danmark på den tiden), noen svarte bomullspinner (så man kan se hva man får med seg!) – og så var det esken med Hamamatsu Unagi Pie. Unagi betyr ål på japansk, og Unagi Pie er en slags kjeks laget med ål. En utsøkt delikatesse fra Riekos hjemby, Hamamatsu, i Japan.

Kjeksene i esken jeg fikk inneholdt også litt konjakk, og de var sprø og gyldne. De smakte søtt og overhodet ikke av ål, noe som egentlig var helt greit – kjeks med ålesmak høres ikke akkurat ut som et konsept som selger, hvis du spør meg. Bare tanken på at det var tørket ål i dem gjorde at jeg tygget litt mer forsiktig enn jeg vanligvis ville gjort.

Hva er Unagi Pie?

Unagi Pie er en lokal spesialitet fra Hamamatsu i Shizuoka-prefekturet i det sentrale Japan. Kjeksene ble utviklet tidlig på 60-tallet av det lokale bakeriet Shunkado, som fortsatt lager dem i dag.

De lages av en slags butterdeig tilsatt smør, sukker, egg og en liten mengde åleekstrakt. Noen varianter inneholder også konjakk eller hvitløk. Den klassiske varianten er gyllen, oval i formen og har en lett og sprø konsistens. Ålene fra Hamana-sjøen i Hamamatsu regnes som noen av de beste og mest smakfulle i Japan, men hvem som først fikk idéen om å bruke dem i kjeks, aner jeg ikke. Hvis du besøker Hamamatsu, kan du bli med på en gratis omvisning på fabrikken der Unagi Pie produseres. Kanskje de kan fortelle deg hvem som stod bak? Det er nok smaksprøver også.

Besøk Shunkados (Unagi Pie-fabrikken) website>>

 

 

 

0 FacebookTwitterPinterestThreadsBlueskyEmail
25h Hotel Hafencity, Hamburg

Sponset innlegg – I samarbeid med Hamburg Tourism

Da jeg var på bloggtur med Hamburg Tourism, bodde jeg på 25hours HafenCity. Rommet mitt var urban-hipt og så casual chic at man skjønner det ligger mye arbeid bak. Dere vet, når putefargene ser helt tilfeldig sammensatt ut, men likevel matcher perfekt. Nærheten til vannet satte også sitt preg på interiøret, med maritime detaljer som et lite koøye på badet, hvor det var gjort plass til både dopapir og blader. Rommet hadde mørkleggingsgardiner, som alltid er et pluss hvis man sliter med jetlag. Jeg fløy inn fra København, så noen jetlag var det ikke snakk om – men jeg sover alltid bedre når det er helt mørkt i rommet.

Hotellrestauranten Heimat serverte deilig tysk frokost med ferskpresset juice og masse tyske godsaker. Hver morgen i Hamburg startet jeg med en pretzel med røkt laks og eggerøre, og en egen liten tekanne. Ett av bordene stod på en liten forhøyning helt inntil vinduet, men det var opptatt da jeg kom ned lørdag morgen. Søndag sto jeg tidlig opp for å besøke fiskemarkedet, og da jeg kom tilbake, stod vindusbordet ledig og ventet på meg. Yay!

Fra 25hours hadde jeg to måter å komme meg inn til sentrum på: Jeg kunne enten ta U-Bahn fra Überseequartier rett over gaten, eller gå gjennom Speicherstadt og være ved rådhuset på omtrent 15 minutter. På dagtid gikk jeg helst, men på kvelden valgte jeg U-Bahn, for Speicherstadt føltes litt øde etter mørkets frembrudd.

HafenCity er et spennende og voksende område i Hamburg, men enkelte steder bar fortsatt preg av å være byggeplass. Jeg er likevel sikker på at HafenCity om et år eller to vil være et veldig attraktivt område å bo i som turist.


Reisen til Hamburg ble arrangert av Hamburg Tourism. De dekket hotell og flybillett fra København, og jeg mottok også økonomisk kompensasjon. Det var ingen krav om å dekke turen på bloggen eller i sosiale medier, og bortsett fra noen få punkter, bestemte jeg selv hvordan jeg ville bruke tiden min i Hamburg.

25hours Hotel Hamburg Hafencity, Überseeallee 5, 20457 Hamburg

0 FacebookTwitterPinterestThreadsBlueskyEmail
Havana photos, Cuba

Jeg er ikke alltid den raskeste når det gjelder å forvandle reisene mine til blogginnlegg, men akkurat dette innlegget om turen min til Cuba må være det som har tatt aller lengst tid. Er dere klare?

Tilbake i 2006 (!) dro jeg på en kort tur til Cuba. Det var en sånn spontanreise uten plan og uten guidebok, og sannsynligvis en av de mest kaotiske reisene jeg noen gang har vært på. Hvis du vurderer å besøke Cuba, anbefaler jeg en litt mer strukturert tilnærming.

Flyet mitt var forsinket, så jeg mistet forbindelsen i Paris og kom fram til Havana en dag senere enn planlagt. Jeg fikk ikke tak i personen jeg hadde booket casa particular (homestay) hos, så jeg endte opp på et av de statlige hotellene i stedet. Det ble litt av en opplevelse – med både veggedyr og hermetisk spaghetti til frokost.

I flyplassen spiste minibanken MasterCardet mitt, så jeg ble sittende der i to timer og vente på noen som kunne åpne maskinen og hente ut kortet. De sa at det skjedde ofte, spesielt med kort utstedt i USA. Ingen unnskyldning, bare et stort smil.

Den første kvelden dro jeg til Casa de la Musica, en kjent salsaklubb i Havana. På den tiden danset jeg faktisk salsa i Sverige (ja, det gjorde jeg), så jeg gledet meg virkelig til å oppleve stedet. Og det ble en kjempefin kveld, men på et tidspunkt mistet jeg kameraet mitt på gulvet, og det lille minnekortet falt ut. Å prøve å finne det på et fullt dansegulv var mildt sagt håpløst, så jeg bestemte meg for å komme tilbake dagen etter og ba personalet om å holde øynene åpne når de gjorde rent.

Dessverre dukket minnekortet aldri opp igjen, og jeg kunne bare lagre noen få bilder på kameraet – så bildene du ser her i innlegget er de eneste jeg har fra turen min til Cuba.

En av dagene gikk jeg rundt i Havana og møtte en hyggelig lokal fyr som snakket veldig godt engelsk. Han fortalte hvor vanskelig det var for ham og kona å få tak i mat til den nyfødte sønnen deres, og lurte på om jeg kunne hjelpe ham med å kjøpe morsmelkerstatning. Klart jeg kunne det, men inne i butikken viste det seg at “litt morsmelkerstatning” plutselig betydde en hel haug med melkepulver og en masse andre babygreier til en samlet sum på 300. Det var da jeg skjønte at jeg sannsynligvis holdt på å bli lurt. Jeg sa høflig, men bestemt, at han kunne få to poser – ikke mer. Og det var slutten på det vennskapet.

En annen dag dro jeg på rommuseum sammen med en gruppe russiske turister. Det var rikelig med smaksprøver underveis, så det tok evigheter før russerne hadde smakt seg gjennom hele museet. Da vi kom ut igjen, var det mange røde fjes, og jeg er ganske sikker på at flere av dem våknet med solide tømmermenn dagen etter.

Det var en virkelig uforglemmelig tur, og det var i Havana jeg for første gang begynte å leke med tanken på å starte en reiseblogg. Det skulle riktignok ta fem år før jeg kom ordentlig i gang – og ytterligere ti før jeg fikk blogget om akkurat denne turen. Takk for tålmodigheten 🙂

0 FacebookTwitterPinterestThreadsBlueskyEmail

Mitzie Mee Blog

Små øjeblikke og store oplevelser – Hverdagsglimt og eventyr