Hovedgrunnen til at jeg ville til New York, var all den fantastiske maten man kan spise her – og én av restaurantene jeg hadde på listen min, var Red Rooster i Harlem. Restauranten er grunnlagt av Andrew Chapman og den svenske kjendiskokken Marcus Samuelsson, og ligger midt på den hyggeligste delen av Lenox Avenue. Perfekt å kombinere med en tur gjennom nabolaget. Men Red Rooster er nesten alltid fullbooket, så dette er ikke stedet du bare stikker innom uten reservasjon.
Rett ved siden av Red Rooster ligger også Sylvia’s, en annen legendarisk soul food-restaurant. Selv om konseptene kanskje kan virke like ved første øyekast, er det faktisk ganske stor forskjell på de to. Sylvia’s har ligget på samme sted i årevis, mens Red Rooster fortsatt er nykommeren. Prisnivået er også ulikt, og det merkes på klientellet – der Sylvia’s har lokale stamgjester fra nabolaget, tiltrekker Red Rooster seg en miks av velkledde “Midtowners” og matinteresserte fra hele verden. Som meg.
Men det betyr ikke at du skal droppe Red Rooster til fordel for Sylvia’s – det Red Rooster mangler i lokal forankring, tar de igjen med solid, smaksrik soul food. Samuelsson har svensk bakgrunn, og det gjenspeiles i menyen – blant annet i Helga’s Meatballs, som er helt fantastiske.
• På hverdager kan du få en treretters lunsjmeny til bare 25 dollar.
• Brunsjen i helgene er ekstremt populær, så du bør reservere bord flere uker i forveien om du vil spise der lørdag eller søndag formiddag.
Min lunsj på Red Rooster, 2014
Da jeg besøkte New York tidligere det året, hadde jeg store planer om å spise middag på Red Rooster. Ganske kjipt, da det viste seg å være omtrent like vanskelig å få bord på kveldstid som det er å legge flytende eyeliner uten speil.
Men jeg var ikke klar for å gi opp mitt planlagte høydepunkt, så jeg bestemte meg for å prøve lykken på dagtid. Lunsj er roligere – kanskje de hadde et ledig bord? Og det hadde de! Hvis jeg ikke hadde noe imot å sitte ute. Solen skinte, fuglene kvitret – wam-bam: Jeg skulle spise lunsj på Red Rooster.
Red Rooster er Marcus Samuelssons prosjekt – han er født i Etiopia, oppvokst i Sverige, og en av de få skandinavene som virkelig har slått gjennom på New Yorks restaurantscene. Red Rooster åpnet han i 2010, og mange trodde det bare ville bli en døgnflue. Men stjerneanmeldelser og en stødig strøm av matglade gjester har gjort restauranten til en etablert favoritt.
Jeg gikk for treretters lunsjmeny til 25 dollar. Forretten var en kremet gulrot- og ingefærsuppe, og det jeg likte aller best, var at ingefæren ikke tok overhånd, slik den ofte gjør. Her spilte den andrefiolin og løftet fram den søte, runde smaken av gulrot.
Hovedretten? Helga’s kjøttboller – servert med tyttebær, fløtesaus og en skål dillstekte poteter. En tradisjonell rett, perfekt tilberedt, og omtrent en milliard ganger bedre enn det du får på IKEA. Jeg tror faktisk dette er de beste kjøttbollene jeg har spist.
Halvveis gjennom kjøttbollene får jeg øye på en mann som ligner mistenkelig mye på Marcus Samuelsson. Han står ute og ønsker velkommen til et selskap – kun noen meter unna bordet mitt. Tatt i betraktning hvor jeg var, virket det ganske sannsynlig at det faktisk var ham. Jeg sjekker Google Bildesøk for å være sikker – klikker, sammenligner, og jepp – det er Marcus.
Så skjer det. Fort. Marcus får en telefon, tar et skritt til siden, og ender opp… rett ved bordet mitt. Min iPhone ligger fortsatt synlig, med et bilde av ham åpent på skjermen. Yikes. Så han det? Aner ikke. Men der og da forsvant alle planer om å reise meg, introdusere meg selv og spørre om et fanbilde. Hva skulle jeg sagt? “Hei Marcus, det er meg, Creepy-Mee, stalker nummer én. Har du noe imot at jeg tar et bilde til kjøleskapsdøren, veggen – og taket? Kanskje jeg også får trykket det på en T-skjorte?”
Hvor er Candy Crush-panikkknappen når man trenger den?
Men livet går videre – og inn kom desserten: tre nyfriterte Red Rooster-doughnuts fylt med søtpotet. I et lite sekund vurderte jeg å la en være igjen, for Helga’s kjøttboller lå godt i magen. Men det varte kun i et lite sekund. Alle vet jo at det alltid er plass til en doughnut. Eller tre.
Jeg likte virkelig Red Rooster. Restauranten er både koselig og kul på samme tid, uten at det føles påtatt. Selv om klientellet den dagen kanskje var mer Upper-Middle-Midtown enn hardcore Harlem, så har Red Rooster likevel den lune, nabolagsfølelsen som gjør at man nesten tror stedet har ligget der i hundre år. Maten var enestående, betjeningen likeså – og neste gang jeg er i New York, håper jeg at jeg klarer å få bord til middag.
